ET TILTRENGT UTROPSTEGN

av Ingebjørg Nesheim

En dag i oktober 1994 befinner jeg meg i Karin Køltzows atelier, tilkalt for å bistå henne under et fjernsynsopptak. Det er TV 2 som har fattet interesse for hennes ferske bok Asfalt eller fioliner? og skal lage et nyhetsinnslag om den. Reporteren nøyer seg ikke med et intervju; han vil se kunstneren i aksjon ved staffeliet. Og kunstneren er med på notene; hun griper et stykke kull og den modellen hun har for hånden, og skisserer i vei mens kamera går. Hun arbeider raskt og sikkert som en gatekunstner, men dette er ikke gatekunst. På få minutter fanger hun inn noe jeg uten videre drar kjensel på som «meg». Noe som går dypere enn portrettlikheten, skjønt den er slående nok. Jeg tror det er i det øyeblikket det for alvor går opp for meg hvilken fremragende tegner Karin Køltzow er.

Visst hadde jeg sett og beundret hennes kunst før denne aha-opplevelsen i atelieret. Ikke minst var jeg slått av Karins spesielle lag med dyr; på den tiden gikk det mest i sauer og kyr (når hun da ikke hadde høns i pensjon). Tålmodig og fascinert studerte hun dem på setervoller og i fjøs og ble en ihuga talskvinne for norsk rødt fe, en entusiasme som resulterte i flere store oppdrag. Senere skulle hun legge sin elsk på kameler, som hun portretterte med humor og ømhet og et eget blikk for deres karakter. Et blikk som også omfattet unge, sårbare mennesker og spedbarn – jo nyere i denne verden, desto bedre. Det gjaldt å fange det gammelkloke, uutgrunnelige uttrykket som kan slå en hos nyfødte, som om de bærer med seg et flyktig minne om det hinsidige. En utfordring som må ha virket særlig inspirerende på en uortodoks øyeblikkets kunstner som Karin.

Men dengang i 1994 var det strykere som gjaldt. Dag ut og dag inn fulgte hun Oslofilharmonikerne under prøver og på turné, og endte med en serie kulltegninger, alltid kull, som illustrasjoner til Asfalt eller fioliner?, boken som bragte oss sammen. Det var nemlig forfatteren Karin Køltzow jeg først lærte å kjenne, da hun for snart tyve år siden kom til oss i det lille forlaget Emilia med manuskriptet til det som skulle bli en «brannfakkel» av en bok og vekke større oppmerksomhet enn noen annen av forlagets utgivelser. I boken brukte hun kunnskapene fra sine tyve år som forsker ved Transportøkonomisk institutt til å gå i strupen på økonomenes og samfunnsplanleggernes nytte-kosttenkning, som gjør veibygging så mye mer lønnsomt enn satsing på kultur. Karin kalte deres kalkyler for «det store tidstyveriet» og viste at kulturen kunne gi et vel så stort økonomisk bidrag om man anvendte et tilsvarende regnestykke på den. En ny og forfriskende vinkling som ble forbausende godt mottatt i alle miljøer, selv på TØI, og ikke helt uventet bragte forfatteren selv frem i rampelyset.

Der trivdes hun faktisk, på tross av sin tilbaketrukne posisjon som billedkunstner. For Karin har sine meningers mot og mangfoldige virkemidler for å fremføre dem. I tillegg til sin presise og rammende strek er hun ytterst verbal, og hun forsvarte sine ytringer i Asfalt eller fioliner? med fynd og klem. Den er da også skrevet med kunstnertemperament, poengtert og impresjonistisk, med en forkjærlighet for ufullstendige setninger og utropstegn. Budskapet måtte jo frem! Jeg kan huske at vi gikk noen runder med disse utropstegnene, som Karin forsvarte i det lengste. Noen ble nok ofret, men mange ble stående. Der står de godt, som et karakteristikum som også preger hennes senere bøker, Trompeter og basuner! og Hjertebank og hjerteklapp. For meg er de med tiden blitt et kjennetegn på Karin. Hun er jo et utropstegn i seg selv, engasjert og utålmodig i sak, en varsler i skrift og bilde. Varskoet som ropes i bildene hennes er blitt stadig tydeligere med årene. Knapt noen kan se hennes røde bilder uten å rystes.

Hun har fremdeles mye ugjort, og om jeg kjenner henne rett, vil hun fortsatt bruke ytringsfriheten for alt den er verd. Med en stemme som er sterk og rett på sak, blir hun gjerne lyttet til. Men når alt er sagt og gjort, er det billedkunsten som blir stående. Grensesprengende og suveren som den er, fyller den meg stadig mer med noe som ligner ærefrykt. Godt å kunne veie opp, da, med minnene om all moroa vi hadde dengang Karin Køltzow satte «vegmakta til veggs»!

* Ingebjørg Nesheim er forlegger og redaktør i Emilia Press AS

Å LÆRE Å SE

Karin Holter

Tous mes livres sont sortis d’images  – ”Alle bøkene mine har vokst ut av bilder”. Claude Simon, Nobelprisvinner i litteratur, med en fortid som maler, er like klar som han er raus i sin definisjon av ”bilder”: et erindringsbilde, et fotografi, et postkort, en reklameplakat, et visuelt sanseinntrykk, et maleri, alt stiller på samme plan som stimuli som setter skriveprosessen i gang og nærer den underveis. Og likevel, for en Simon-leser virker det som maleriet – og malerne – fra Poussin til Picasso, fra Caravaggio til Robert Rauschenberg og Gastone Novelli – er privilegerte premissleverandører for Claude Simons beskrivelser av virkeligheten. Kanskje virker det slik fordi min egen kunnskap på dette feltet var/er så begrenset og læringskurven derfor måtte bli bratt.Så hva er det med maleriet som kunstform som er så stimulerende? Og noen ganger provoserende, utfordrende eller rett og slett overveldende ved det skjønnhetsinntrykk det setter i oss. Et maleri – som en tekst – er alltid situert, vi blir presentert malerens/forfatterens point de vue, hans eller hennes blikk på verden og virkeligheten. Vi lærer å se, for første gang, kanskje, noe vi ikke før hadde oppfattet, lærer å se på en annen måte, se paralleller, likheter vi ikke før hadde lagt merke til, oppdage skjønnheten i noe vi ikke før hadde sett som vakkert.

Den eneste sannhet som teller i kunsten, er den følelsesmessige. Claude Simon igjen, mer overraskende, kanskje. Når en maler – igjen og igjen – kommer tilbake til det samme fjellet, den samme kirkefasaden, det samme kvinneansiktet, i forskjellige lyssettinger og under forskjellige vinkler, er det for å prøve ut maleriets ”egenskaper”, dets plastiske muligheter, men det er også et uttrykk for et følelsesmessig engasjement i forhold til det objekt som ”portretteres”, et forsøk på å komme det i tale, få det til å tale. Også til oss.

Sentralt i det moderne maleri (det har pågått i over 100 år nå) står nettopp denne utforskingen av maleriets emosjonelle og plastiske egenskaper, dets komposisjon. Viktigere enn ”modellen” blir forholdet mellom forskjellige former, mellom form og farge, mellom spenningene i samme farge, mellom harmonier og dissonanser; bildets egen rytmikk. Ikke rart at gitaren er en gjennomgangsfigur i Picassos kubisme.

Rytme, bevegelse, dans, det er også stikkord som bedre enn noen, kanskje, beskriver Karin Køltzows malerkunst. Bevegelsen i strøkene: hurtige, kraftfulle, i det store som i det lille format, men likevel nennsomme, alltid utført med sikker sans for materialets egenart, kullets, krittets, temperaens, papirets. Dans og musikk er et gjennomgangstema i Karin Køltzows malerier, sånn sett er ”Symfoniske landskaper” en dekkende tittel for et bredt utvalg av utstillingens bilder.

Portretter, av dyr og mennesker, ofte i samspill innenfor samme billedflate er også en viktig bestanddel av Karin Køltzows maleriske univers. Det spørs om det finnes vakrere, mer uttrykksfulle hoder av kuer i norsk malerkunst enn hennes, enn si mer stolt kneisende dromedarer!  Utstillingen inneholder også dramatiske bilder der politisk konfliktstoff trer frem i sterkt kontrasterende former og farger.

Fargen gir et særpreg til dette universet. Svartkull og brunkull, alene eller i kombinasjon med rød oker eller oppå tempera gir varme og struktur til de store billedflatene. Og alle som har sett Karin Køltzows blåfarge, en blanding av ultramarin, brent umbra og hvitt, gjenkjenner den som hennes spesielle bumerke.

Skjønnheten i en plastsekk!  Vi er der vi startet, det handler om å se og klare å formidle det slik at vi også ser. ”Big bags”- moving, dissolving – or just standing there in front of us…

* Karin Holter er professor emerita i fransk litteratur